For kombinasjonen Skotsk fårehund – altså den kjente og kjære lassie-varianten – og Flat coated retriever, en slags slankere, mer strihåret versjon av labradoren, viste seg å slettes ikke være så ille som noen kanskje ville frykte. Med den lange nesa, ørene og manken til førstnevnte, det svarte strie håret på resten av kroppen fra sistnevnte rase, vil jeg si resultatet ble meget vellykket. Alt toppet med en liten, hvit prikk midt på brystet.
Pipedyr var noe av det ypperste, riktig nok etter mye skepsis. For hver nye pipeleke måtte han gjennom det samme, forsiktige ritualet – han kunne jo ikke stole på at også denne gulrota, julegaveballen eller piggsvinet var ufarlig til tross for pipelydene, som etter hvert viste seg å være riktig så morsomme, og dertil plagsomme for oss med IQ rundt 100.
På en god andreplass fulgte tyggebein av oksehud, som han møysommelig rev opp knutene på og tok vare på i lange tider før de ble fortært. Det var ikke uvanlig at han tok både 20 og 500 runder i stua for å vise fram pipedyret eller tyggebeinet han var så uendelig stolt over.
Arcus var aldri noen veldressert hund. Han kunne de obligatoriske tingene som å sitte for å få mat, gi labb, dekk etter å ha satt «dekk!» i en skarp tone minst ti gang. Så skulle han heller ikke brukes til noe annet enn turer og selskap. Det gjorde han bra.
Bestevenner
Det er ikke alltid lett å få seg nye venner, men det kan også være så inderlig enkelt – med menneskets beste venn. Alt en hund trenger er litt leiking, litt mat, påfyll av vann samt en tur i ny og ne samt en god dose fortjent omsorg, så er den fornøyd. Med mamma fikk han turer daglig, heldiggrisen.
Helt til hun begynte i ny jobb som krever sitt. Ikke nok med at jobben er langt øst på østlandet, arbeidstiden er også lagt opp slik at hun jobber to uker på og to av. Ikke veldig forenelig med hundehold. Derfor prøvde hun å omplassere Arcus. Et ungt par i Trøndelag var interessert, og noen dager senere var Arcus uvitende på vei mot en ny tilværelse nordpå. Om det ikke hadde vært for at dette unge paret ikke kunne noe om hundehold. Samme dag hentet mamma Arcus tilbake.
Senere fikk hun i stand en avtale med en kollega som jobbet omvendt turnus av henne. Han skulle ta av Arcus når mamma jobbet, og omvendt. Dette fungerte dessverre ikke. Kompisen min – den gode, trofaste vennen min – savnet mamma for mye.
Arcus ble avlivet i dag, den 16. juni, 2008.
Hvil i fred.
Legg igjen en kommentar
Innspill eller friske idéer? Del dem med meg og verden!