På jobben har vi mange kunder. Det er store nettsteder, små nettsteder, masete kunder, kunder som ikke bryr seg om nettstedet sitt, kunder som kan alt og kunder som trenger mye kundestøtte. Den ene tingen de aller fleste har felles, er at de jobber med datamaskiner i sitt firma, eller har opparbeidet seg slik erfaring på andre måter. Ja, også betaler de oss penger for å benytte våre løsninger, da.
Dette innebærer i de aller fleste tilfeller at vedkommende er i, eller ikke veldig langt fra, sin beste alder. Et vidt begrep, men vi kan for enkelhets skyld begrense det til 20-åra og opp til pensjonsalder.
Ellers ser vi flere særtrekk enn likheter – vi har alt fra frittalende nordlendinger til mer avslappede østlendinger. Og det er her vi kommer tilbake til selve temaet for innlegget. For blant alle disse vidt forskjellige kundene, har vi også en annen som skiller seg ut.
Krigsveteran
Hvordan gjorde en biler mer brukervennlige i gamledager? Var det i det hele tatt et tema? Gjorde bilprodusentene en innsats for å gjøre det lettere for eldre mennesker å ta i bruk de nymotens automobilene?
Hvordan gjøre en publiseringsløsning like lett å bruke for både erfarne og nye, og akterutseilte, brukere?
For dette er jo ikke noe en vanligvis tenker seg, at en av brukerne som skal bruke løsningen også en gang i fordums tid kjempa for Norge mot tyskerne under andre verdenskrig? Hvordan kan en omfattende publiseringsløsning gjøres så brukervennlig?
Jeg tror ikke den kan det. Vanligvis er det allerede gjort en hel rekke grep for å gjøre løsningen brukervennlig. Navigasjon, organisering av innstillinger og maler og sider og innhold, statusbeskjeder etter endringer, layout og fargebruk og mer er i stor grad nøye gjennomtenkt. Det er nok ikke noe mål å gjøre det hele brukervennlig for den jevne krigsveteran i tillegg.
Så tenker du kanskje på ting som kontraster og tekststørrelser. I KeyPublisher, som er relevant i dette tilfellet, er ikke dette noe problem. Kontrastene tekst/bakgrunn er store og tekststørrelsen lar seg endre. Men så er det heller ikke dette som er problemet, igjen i dette tilfellet.
For kunden sliter tydeligvis med enkel bruk av løsningen. Problemet er ikke tekst/bakgrunn-kontrasten, ei heller tekststørrelsen. Ei heller er problemet et omfattende og potensielt uoversiktlig kontrollpanel. Problemet er å bruke enkle funksjoner som artikkelsamlinger med tilhørende artikler, istedenfor eksempelvis tekstbokser. For de som kan litt om faget kan en tenke seg til forskjellene mellom tekst i en artikkel og tekst i en tekstboks.
Så hva kan gjøres? I vårt tilfelle gikk det så langt at en kollega til slutt satte seg ned og skrev en detaljert brukerveiledning spesielt for denne ene kunden, krigsveteranen. En brukerveiledning bør vi i utgangspunktet kunne tilby alle, uansett alder, kunnskapsnivå og erfaring.
Men den gang ei. Vi har vi en meget omfattende løsning som stadig utvikler seg, og kostnadene ved å først skrive, og så kontinuerlig oppdatere, en slik brukerveiledning, vil bli skyhøye. Derfor har det kanskje mer for seg å skrive en mindre omfattende brukerveiledning for akkurat de funksjonene kunden har bruk for.
Beundringsverdig
Hvor effektfull den spesialskrevne brukerveiledningen er får vi først vite etter hvert som krigsveteranen leser, prøver og eventuelt lærer. Uansett utfall beundrer jeg denne mannens pågangsmot. I en alder av over 80 år, prøver han å nå ut til sine medmennesker med sitt budskap via vårt nyeste, og for ham kanskje mest fremmede, medium.
Og der kommer også jeg inn i bildet. Jeg var så freidig at jeg, etter en prat om nettopp denne kunden, påstod at dette er noe som ikke kommer til å skje med meg i framtida. «Jeg er jo født inn i et moderne samfunn, og har vokst opp med datamaskiner.»
Men sannheten er jo at jeg ikke veit en døyt om hvordan verden er om 40, 50 eller 60 år. Jeg tror at mine forutsetninger for å henge med i utviklingen er større enn for dem som tilhører tidligere generasjoner, men jeg veit det ikke. Det er ikke en gang sikkert at datamaskiner ser litt ut, eller fungerer slik, som de gjør i dag. Men det er kanskje ikke det som betyr noe, heller.
Det å tørre og forsøke, selv om en for lengst har blitt akterutseilt av teknologiske nyvinninger – det er det som betyr noe.
Jeg håper at jeg blir en sånn gamling, en sånn som tør.
Legg igjen en kommentar
Innspill eller friske idéer? Del dem med meg og verden!